Timor i normalitetens tid -
reiseskildring med historiske tilbakeblikk
Den officiella festen på kvällen den 30 augusti 2019. Foto: Jörg Meier
Tiden flyr. Det har allerede gått en hel måned siden jeg returnerte fra Øst-Timor, der jeg deltok i en solidaritetskonferanse og festlighetene om 20 årsdagen for folkeavstemningen som førte til landets uavhengighet, 30. August 1999. Etter de intense 1990-åra hadde jeg sist vært på Timor som valgobservatør ved valget i 2001. Tiden flyr og endringene på uavhengige Timor-Leste har vært enorme.
De intense 1990-årene
Første kontakt med saken var da jeg flyttet til Norge i 1987 men jeg ble koblet til solidaritetsbevegelsen i sommer 1990, etter besøk i TAPOL i London. I 1991 kontaktet jeg Östtimorkomiten og besøkte kontorene deres i Stockholm; tilgangen til kritisk informasjon gjennom Sverige har siden vært konstant. Jeg ble aktiv i studentorganisasjonen SAIH (Studenternes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond) nettopp for å fremme Timor saken så etablerte jeg kontakt med professor Lars Vikør som var- og er fortsatt Indonesia-kjenner. Parallelt fremmet en støttegruppe i Bergen José Ramos-Horta som kandidat for Raftostiftelsens menneskerettighetspris, noe han fikk i 1993. Ronny Hansen som var en driftig aktivist for Vest-Sahara ble raskt en del av den indre kjernen i SAIH som jobbet hardt for å fremme Øst-Timors sak sammen CNRM/ CNRT og selve Horta. Det desidert viktigste bidraget av det norske miljøet har vært informasjons-kampanjene til støtte for Biskop Belos kandidatur for Nobels fredspris og den endelige seier i 1996, da både biskop Belo og José Ramos Horta gjestet Oslo som fredsprisvinnere. I løpet av 1990 åra har komiteen i Stockholm samarbeidet og støttet SAIH og den har kontinuerlig vært en kilde til inspirasjon og formidler av gode nettverk. Gjennom komiteen fikk vi invitere den svensk-engelske journalisten Max Stahl til Noreg i 1994 og mange ganger senere. Max, som hadde filmet Santa-Cruz massakren, ble i Oslo for å lage en dokumentar om biskop Belo og ble etterhvert en familievenn.
Etters Nobels fredspris i 1997 ble Oslo-gruppen utvidet og het SUØTI (Samarbeidsutvalget for Øst-Timor og Indonesia) så i februar 1999 søkte vi om støtte til et observatørprosjekt av norsk Utenriksdepartement. Professor Vikør, Ronny Hansen og jeg valgte ut flere norske observatører og koblet oss til det internasjonale IFET-OP (International Federation for East Timor- Observer Project). Hansen og Vikør ble korttidsobservatører i Dili og Suai mens jeg ble for det meste i Dili og koordinerte logistikken for hele IFET prosjektet og de norske observatørene. Etter urolighetene brøt ut evakuerte vi de fleste observatører mens en liten gruppe ble igjen i Dili til den 6. og 7. september – da australske Hercules fly evakuerte oss og UN personell til Darwin i Australia.
Den eneste svenske jeg møtte i løpet av de dramati- ske måneder i Timor var nettopp Max Stahl; i juli 1999 hadde Max og jeg reist med barna våre på ferie i Grekland så dro vi hver for oss til Øst-Timor for den planlagt folkeavstemningen. Den 5 september traff jeg Max på hotel Turismo (som var allerede angrepet og delvis nedbrent av indonesiske soldater) og jeg kjørte han til UN-komplekset og slik fikk han bli i Timor og rapporterte lengre enn de aller fleste journalistene. Efter evakueringen til Australia valgte jeg å reise tilbake til Kupang i Vesttimor hvor jeg og noen få andre IFET observatører jobbet for å sikre øst-timoresere som var i risiko for å bli arrestert av Indonesia eller militsgrupper; vi hentet dem ut av de enorme flyktning-/ IDP leirene som var kontrollert av militsene og innkvarterte dem i private leiligheter inntil UNHCR kunne starte operasjoner på Timor; da fikk vi sende ut av Vesttimor, de fleste tilbake til Dili. Max støttet dette arbeidet økonomisk (norsk Utenriksdepartement ville ikke lenger betale for SUØTIs aktiviteter - de ville ha meg ut av Indonesia også) og i år ble han også min vert under mitt opphold i Dili.
Yiannis Tavrides, Max Stahls barn, Max Stahl (Foto: Ingrid Bucens, Stahls fru)
Dili 2019
Ingenting av det jeg hadde erfart eller visste forberedte meg for sjokket av å lande i Dili anno 2019. Alle vi i det skandinaviske solidaritetsmiljøet har kjent til og lest mye om Timor-Lestes vei etter den formelle uavhengigheten i 2002, kriseårene 2006-2008 og vet at det siste tiåret har ført til en normalitet i landet: Parlamentsvalg avholdes regelmessig og uten spesielt mye uro eller voldshendelser så regjeringer kommer og går — til tross for uenigheter og landet blir styrt kontinuerlig. José Ramos-Horta har jo både vunnet og tapt i presidentvalg (2008-2012), så har han trukket seg noe tilbake, Biskop Belo blev misjonaer i Afrika. NGOer klager og ønsker om utvidete menneskerettigheter men de får operere ganske fritt i alle år etter uavnhengighet; Yayasan HAK som arrangørte årets solidaritetskonferanse har vært kritisk mot regjeringen og publiserer kritiske rapporter om pengebruken og tilstanden til fondet som forvalter oljeinntektene (bygd på modell av det norske Pensjonsfondet).
José Ramos-Horta, Yiannis Tavridis och Manuelpillai Soosaipillai, som
har vaert en sentral skikkelse i stöttegruppen fra Bergen, i solidaritetskonferansen den 27 augusti 2019.
Bildene fra den nedbrente Timor - med de mange takløse husene uten noen inventar og de tomme gatene i 1999-2000 hadde likevel festet seg i hodet så det ble veldig vanskelig å gjenkjenne de stedene jeg hadde bodd eller tilbrakt mye tid i; de var nå hvitvasket og oppusset og barna lekte i gatene!
Alle sentrale departementer huses i moderne ministerbygninger, Finansdepartementets «skyskraper» dominerer bybilder. Kinas, USAs og Portugals nye ambassader imponerer og er mye større enn Indonesias; 10 etasjers Hilton hotellet rett ved beskjedne observatørhuset jeg bodde i Bairo Pite. Nattelivet er lugn og gir tilsynelatende trygghetsfølelse; borte er de voldelige kamper mellom kampgrupper – i hvert fall fra downtown Dili.
Enda viktigere var det å observere vanlige folk overalt i byen!
Borte var de militære og UN- og bistandsflokken som dominerte bysentrum for 20 år siden. Nå var det middelklasse med store biler som skapte trafikkork rundt Presidentpalasset, og nye monumenter for frigjøring og Timors helter prydet sentrale plasser.
I tillegg til mange velkledde timoresere var det åpenbart en annen stemning som rådde nå; folk smilte og var ganske avslappete, det var ingen ytre tegn til angsten og lidelsene de hadde gjennomgått for 20 år siden. Og de fleste snakket noe engelsk nå! Tetum er hovedspråket mens portugisisk henger etter engelsk og indonesisk er åpenbart i retur.
Flere av de lokale bekjente i Dili har blitt ministre, diplomater, journalister osv. Noen var interessert i å møte oss solidaritetsfolkene på besøk og slå en prat om de gamle dagene men det var tydelig at mange andre tidligere kontakter hadde blitt altfor opptatte av egen karriere og status til å dedikere tid på oss; dette er igjen ikke ulikt våre egne europeiske samfunn!
Kafeer med moderne innretning og dyre og flotte produkter er fulle av ganske rike timoresere. Det beste kafé- og aktivitetskomplekset blir drevet av en gresk australier og heter Agora Food Studio; der serveres lokale og internasjonale retter og kaker og kaffen lages av profesjonelle baristas; prisene er på nivå med Skandinavia. Nytt kjøpesenter har man også fått, Timor Plaza og det utvides stadig.
Havna var ren, med små fritidsbåter nær det legendariske Turismo hotellet - der journalistene samles i gamle dager under konstant indonesisk overvåking. Den noe kaotiske hagen i bakgården er nå erstattet av en luksus svømmebasseng.
I stedet for politiske diskusjoner kan man nå nyte solnedgangen med en «ice-coffee» og brasiliansk bosa nova i bakgrunnen… Timoresiske brudepar fotograferer seg mens ferjer frekventerer regelmessig den kommersielle delen. Det er flere tegn til forsøk på å tiltrekke turister men der har ikke man kommet veldig langt ennå; det er ca. 70.000 ankomster årlig men det er ledige plasser i de mange nye hoteller i byen.
Lenge borte fra havna, i bakgater og mindre trafikkerte nabolag er det fortsatt mye fattigdom og tiggere fins i sentrum også (men det gjør de i våre europeiske byer også!). Resten av Timor har ikke gjennomgått den samme raske forvandlingen som i Dili men det er bygd store veier med kinesiske bistandspenger og arbeidskraft; det finnes t.o.m kinesiske tilsynstropper som vedlikeholder og «passer på» de nybygde veiene (de forbyr sykkel- og motorsykkeltrafikk – som er jo de viktigste transportmidlene for vanlige timoresere) men jeg har ikke reist mye i sør eller øst i landet så jeg kan bare sammenligne med Vesttimor. "I Vesttimor var ikke endringene så slående så Kupang forblir en bakevje (bakvatten) i Indonesia.
Solidaritetskonferansen
Underhållning vid solidaritetskonferensen. Foto: Yiannis Tavridis
Konferansen var mest en arena for å treffe mange av de gamle aktivistene som jobbet sammen med oss for 20 åra og mindre et faglig forum. Den var også fylt av kontraster, da noen av de sentrale skikkelsene hadde jo blitt veldig gamle – slik at vi slet med å gjenkjenne hverandre - men det var ganske mange unge timoresiske deltakere som knapt var født i 1999!
Det var nyttig og forfriskende å tilbringe tid og diskutere med studentene som var veldig opptatt av tre samfunnspørsmål:
Studenter framför Chega!-museet i Dili, som beskriver alle lidelser som østtimoresere har gjennomgått -spesielt under indonesisk okkupasjon
. Foto: Yiannis Tavridis.
- demokratisering, kritikken mot den ledende var til tider hard; kun etter at Xanana dør vil vi få virkelig de- mokrati … uttalte en sentral NGO arbeider. Solidaritet med Papua og indonesiske studenter var også en gjenganger i diskusjonene som pågikk.
- Den andre utfordringen unge fremhevet var mangelen på arbeidsmuligheter og nedkjempelse av arbeidsledighet, der opposisjonen til den gamle ledergarden kom igjen til uttrykk.
- Det tredje temaet var ganske sjarmerende da de var opptatt av historien til sin unge nasjon og spurte mye om hva vi opplevde i 1999- og tidligere når vi besøkte Øst Timor under indonesisk okkupasjon! Diskusjonene pågikk på engelsk og de fleste var ganske dyktige.
Timors historie var tydeligvis i fokus under markeringen av folkeavstemningen og der bidro vår venn Max Stahl igjen med lanseringen av en ny dokumentarfilm om UNs rolle (som komiteen skal fremvise ved en nærmere anledning). Max jobbet utrettelig for å ha filmen ferdig dagen før markeringen, til tross for hans sviktende helse. Mottakelsen har vært overveldende og mange i publikumet både gråt og applauderte høylytt. Det var lett for meg å se at Max har en slags hans heltestatus i Timor; en av tre timoresere på gaten kjenner han igjen og hilser han med respekt. Han status blir bekreftet og forsterket gjennom hans kontinuerlige engasjement i «Centro» (CAMSTL - Centro Audovisual Max Stahl Timor-Leste). Tilgang til de gamle
Festen ved Tasi Tolu
Människor på väg till Tasi Tolu vid solnedgången den 30 augusti
2019. Foto: Yiannis Tavridis.
Regjeringen valgte å arrangere festen ut av byen og på samme sted som uavhengighet ble erklært og feiret for 20 år siden. Timor kjenner og tidligere observatør Jörg Meier som er Jakarta basert og har besøkt Timor jevnlig har bemerket at festen i år var ganske lik 10 års festen, igjen på samme sted. Hele opplegget med akkreditering, forskjellige pass for de 500 offisielle inviterte, veisperringer og catering til alle gjester var imponerende velorganisert; likevel «glemte» organisasjonsansvarlige å invitere Max Stahl og flere av solidaritetsgjestene som hadde kommet for konferansen … noe som skapte mye skuffelse hos dem. Jeg fulgte med Max som ble fort gjenkjent og sluppet inn til VIP plass men den bitre oppstarten var tydelig hos familien. Det skal også sies at de fleste timoresere måtte følge den offisielle seremonien utenfra; sperringene til tilskuerplassene ble fjernet om kvelden da diplomater forlot arenaen og en musikkfest startet med fargerik fyrverkeri.
Fyrverkeri vid 20-årsfesten i Tasi Tolu. Foto: Yiannis Tavridis.
Farvel Timor–Leste
Så hvordan kan alle disse erfaringene oppsummeres? Jo, Timor-Leste har blitt et normalt land i sørøst Asia, under utvikling men langt fra den minst utviklete; Dili har kommet til å ligne på Bali så mye at man får ambiva- lente følelser. Uskylden er borte men borte er også okkupasjonen og verste lidelsene.
Inga rostiga gamla bilvrak, moderna dekorerade minibussar står för lokaltrafiken.
Yiannis Tavridis til høyre for den stolte buss-sjåføren.
Den internasjonale solidaritetsbevegelsen har jo fortsatt mange grunner til å være stolte over engasjementet vi visste i mange tiår og resultatet ble et helt nytt og ganske normalt land. Osttimorkomitens bistand og støtten til vår norske gruppe har ikke vært forgjeves!
Tilsammans har vi bidratt til frigjøringen av Timor- Leste! Timor med sin dynamiske unge befolkning har nå tatt skjebnen deres i egne hender. Noen finner det relevant å engasjere seg i nye prosjekter – Bergen- gruppen ser etter fornyet samarbeid innen utdanning og både Horta og Xanana har snakket varmt om det norske (men også skandinaviske engasjementet) som de skulle gjerne sett forlenget.
Takk til Osttimorkomiten, takk Tommy og alle dere som holder flammen levende men også takk til deg Max Stahl, som har dedikert ditt liv for Timor og som du har vært en veileder og vert for meg denne gangen igjen!
Yiannis Tavridis
Yiannis Tavridis om sitt engasjement
Øst-Timor har vært hjertesaken gjennom hele student- tiden i Norge- der jeg ankom i 1987 fra hjemlandet Hellas. Med meg hadde en gresk tidning om politikk som jeg abonnerte på og i det første nummeret jeg leste i Bergen sto det en artikkel om «den glemte krigen i Øst Timor». Saken var stort sett ukjent i Norge og mange studenter som gjorde feltarbeid i Indonesia spredte regelrett propaganda at motstanden var over. Etter en reise til Italia for å delta i en informasjonskampanje møtte jeg for første gang en ung timoreser - en Fretilin representant fra Lisboa. Carmel Budiardjo fra TAPOL anbefalte at jeg kontaktet Östtimorkomiten og jeg reiste til Stockholm i 1991- der jeg traff bl.a. Tommy Pollák som er aktiv i komiteen frem til idag.